Det må være gøy å være politiker i Norge. I alle fall sammenlignet med andre land. Her hjemme kan politikerne fortsatt prioritere mellom hvem som skal få mer og hvem som skal få mye mer. Politikerne kan gå til valg på det de alltid har gjort: bevilge mer til sin velgerskare.
Så ikke lenger i de fleste andre land. I nesten alle andre land må politikerne heretter gå til valg på hvem som skal få mindre og hvem som skal få mye mindre. Valget i Frankrike viste oss at vi ikke er der helt ennå, men slik den vestlige verden nå utvikler seg, økonomisk og demografisk, vil det uvegerlig bli utfallet. I alle fall i det korte og mellomlange bildet.
Faktum er at mange at vestlige land har bevilget seg velferdsordninger som virket bærekraftige da de ble vedtatt, men som ikke lenger er det i sine nåværende former. De som har regnet på det, har visst det lenge, men det har ikke vært politisk korrekt å snakke om det. Aller minst blant politikerne, selvsagt.
Men én dag kommer den ubehagelige sannheten frem - sannheten om at mange av pensjons- og velferdsordningene ikke vil bli som forespeilet. Og den dagen er kommet. Derfor må ordningene reduseres eller skattene økes. Alle som har trodd de skulle få det de var lovet, blir naturlig nok skuffet eller rasende. Men slik er det når noen i dag (politikere) lover noe som først skal overholdes om mange år. Og det er alltid lett å love på andres regning.
Helse- og pensjonsutgiftene vil uvegerlig eksplodere i de fleste vestlige land. Vi lever lenger takket være nye, dyre behandlingsmåter som holder oss i live så lenge at vi rekker enda flere behandlinger, som holder oss… Og vi blir færre til å betale dem.
Storbritannia, som et av ytterst få land, har begynt å gjøre noe med problemet. Eldre med formuer bør betale mer av regningen, mener den konservative regjeringen. Protestene har ikke latt vente på seg, selv om de uten midler skal få dekket regningen som før.
Dette er et eksempel på et skritt i retning av å sende regningen tilbake til skattebetalerne med følgende beskjed: Hvis vi ikke kan få økt skattene for å finansiere de store forpliktelsene i pensjons- og helseordningene, må vi gjøre det på andre måter. Tjenestene må finansieres eller reduseres. Det er ikke andre utveier, med mindre den økonomiske veksten ikke tar seg kraftig opp.
Når demokratiet står overfor stadig flere slike upopulære valg, og misnøyen naturlig nok brer seg, kan demokratiet stå i fare. Historien er dessverre full av eksempler på demokratier som faller når krisen blir for stor. Da overtar totalitære styreformer, der noen av dem kommer i svært utrivelige utgaver.
Sånn sett står demokratiet i Europa overfor sin største prøvelse siden mellomkrigstiden. Den gangen gikk det galt, men det behøver det ikke denne gang. I alle fall hvis alle tenker på Winston Churchills utsagn: - Demokrati er den verste form for samfunnsstyring - bortsett fra alle andre former som prøves fra tid til annen.
Fremtidens politikere må tåle å bli upopulære: «It’s a dirty job but someone’s gotta do it». Hvem vil bli politiker?
Jarle Sjo
Investeringsdirektør
