Den norske staten er en av verdens største kapitaleiere, både gjennom de to statlige pensjonsfondene – Innland og Utland og gjennom statens direkte eierskap i flere av de største norske selskapene, slik som Cermaq, DnB, Kongsberg Gruppen, Hydro, SAS, Telenor, Yara og Statoil.

Eierskapet gjennom Pensjonsfondene er delegert til Folketrygdfondet og til Norges Bank Investment Management, med mandater som innebærer aktivt og ansvarlig eierskap, men med armlengdes avstand til politikernes vekslende engasjement. Det har gjort Pensjonsfondene til profesjonelle og respekterte eiere.

Det direkte eierskapet som forvaltes av departementene er nedfelt i Eierskapsmeldingene, men virker ikke like avklart. Ved fremleggelsen av Eierskapsmeldingen i 2011 uttalte næringsminister Trond Giske at «staten skal være en aktiv, langsiktig og profesjonell eier». Dette er helt på linje med hvordan ODIN og mange andre finansielle investorer tenker. Den praktiske gjennomføringen fremstår imidlertid ikke alltid like forutsigbar og politisk nøytralt.

Noen eksempler: Mange investorer var kritiske til Telenors beslutning om å investere i India og noen vil kanskje påstå at det var statens passive rolle som gjorde det mulig å gjennomføre en slik investering, en investering som i verste fall kan komme til å koste aksjonærene 20 milliarder kroner. Yara er anklaget for korrupsjon i Libya og mangeårig styremedlem Leiv L. Nergaard trakk seg da Nærings- og handelsdepartementet ikke ville betale for ekstraarbeid knyttet til selskapets korrupsjonsgranskning. Statens beslutning om å investere i Aker Solutions gjennom eierskap i Aker Holding har i ettertid vist seg å være en lite lønnsom investering, i den grad lønnsomhet var den egentlige begrunnelsen. Hvis statens eierskap faktisk er eller oppfattes som politisk styrt, vil det påvirke prising av og kapitalkostnadene til selskapene.

I eierskapsmeldingen deles statens eierengasjement i fire ulike kategorier:
1. Selskaper med forretningsmessige mål
2. Selskaper med forretningsmessige mål og nasjonal forankring av hovedkontorfunksjoner
3. Selskaper med forretningsmessige mål og andre spesifikt definerte mål
4. Selskaper med sektorpolitiske mål

For selskapene i kategori 1 er målet med det statlige eierskapet «bedriftsøkonomisk lønnsomhet, høy verdiskaping og størst mulig avkastning over tid. Dette innebærer blant annet at selskapene ikke gis pålegg som svekker selskapenes langsiktige verdiskaping og konkurransekraft».

Men hva sier da dette om de tre andre kategoriene? At selskaper i disse kategoriene vil eller kan bli gitt pålegg som svekker selskapenes langsiktige verdiskapning og konkurransekraft? Bortsett fra Cermaq og SAS, er alle av statens direkteinvesteringer i kategori 2.

Og hvem skal så styre statens eierskap? I dag forvaltes statlig eierskap i børsnoterte selskaper av to departementer. De fleste forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet, mens eierskap i Statoil forvaltes av Olje- og energidepartementet. Dette er for øvrig det samme departementet som tildeler lisenser på norsk sokkel, noe som aksjonærer i andre børsnoterte oljeselskaper synes er uheldig.

I ODIN er vi positive til staten som stor, kapitalrik medeier i norske og utenlandske selskaper. Langsiktighet og forutsigbarhet vil styrke selskapene og gi våre andelseiere og andre investorer visshet og trygghet. Vi er imidlertid ikke like positive hvis eierskapet skal styres ut fra den til enhver tid sittende regjering eller statsråd.

Staten bør være en aktiv eier med sine majoritetsposter i norske selskaper. I Finland er statens eierinteresser i tolv børsnoterte selskaper samlet i ett selskap, Solidium. Dette selskapet skal forvalte statens eierinteresser på en langsiktig og profesjonell måte og uten politisk innflytelse. Det arbeidet Næringsdepartementet utfører i dag kunne vært satt ut til en institusjon etter samme modell som Folketrygdfondet og NBIM, med det samme mandatet og ansatte som departementet har i dag. Dette ville skapt en større uavhengighet og sannsynligvis skapt et grunnlag for ytterligere profesjonell utførelse av eierskapsoppgavene.

Vi i ODIN vil gjerne være aksjonær med staten, men vi trenger staten som et korrektiv til selskapenes ledelse og styre. Vi trenger en medaksjonær som kan være både kritisk og støttende og som har verdiskapning i pakt med prinsippene for ansvarlige investeringer i sikte ved valg av styre eller bedriftsforsamling. Vi tror at større avstand til politikere og mindre avstand til styrene, vil bidra til en positiv utvikling for våre store, norske bedrifter.

Jarle Sjo
Investeringsdirektør