Vi begynner etter hvert å bli ganske vant med ordet «krise», enten det er eurokrise, finanskrise, Hellaskrise, bankkrise eller gjeldskrise. I det siste har vi også lest og hørt et annet ord, nemlig «skandale»; der flere store og kjente selskaper har vært involvert.
Såkalte Libor-gate, hvor flere banker aktivt skal ha deltatt i manipulasjon av interbankrenten for egen vinning, har skapt sjokk og sinne. Den britiske banken Barclays har allerede akseptert en bot på 2,7 milliarder kroner, noe som må anses som «billig» når en anerkjent kommentator beskriver dette som «the crime of the century».
En annen storbank, HSBC, er anklaget for å ha gitt meksikanske narkotikakarteller muligheten til å hvitvaske milliarder av dollar. Om ikke det var ille nok, påstås det at banken også skal ha gitt finansiell støtte og tjenester til banker i Saudi Arabia og Bangladesh som antas å ha hjulpet til med finansieringen av terrororganisasjoner.
På miljøsiden har vi skandalen i oljeselskapet BP, som tidligere i år inngikk forlik på svimlende 44 milliarder kroner med fiskere og andre parter som ble berørt av Macondo-ulykken i Mexicogulfen i 2010. I tillegg kommer anklager fra amerikanske myndigheter om grov miljøkriminalitet og trusler om milliardbøter.
Vi tar også med legemiddelfirmaet GlaxoSmithKline, som nettopp ble bøtelagt for svindel etter feilmerking av antidepressiva. Forliket på nesten 18 milliarder kroner er det største i sitt slag innen det amerikanske helsevesenet.
Dette er bare noen eksempler på skandaler som har påført aksjonærene store tap. Går vi noen år tilbake, har vi skandalene i Enron, WorldCom, Shell, Parmalat, med flere.
Det er et uttrykk som sier: «The road to hell is paved with good intentions». Heather R. Huhman i Forbes nevner 7 ulike atferder som kan føre til en selskapsskandale;
1) ansatte med blind lojalitet til selskapet,
2) ekstremkultur for å møte tidsfrister,
3) overdreven optimisme;
4) for sterkt fokus på å oppnå mål;
5) sterkt konkurransepreget tankesett;
6) sterkt fokus på å innfri budsjettene og
7) sterkt ønske om å tilfredsstille sin sjef
En eller flere av disse har vært hovedårsaken til mange av skandalene de seneste ti årene. David Gebler, en amerikansk «Whistle-blower»-ekspert og forfatter av «The 3 Power Values: How Commitment, Integrity, and Transparency Clear the Roadblocks to Performance”, sier at gode intensjoner kan føre til dårlige utfall. («Good intentions can lead to bad outcomes in business”.)
Kan så slike skandaler unngås, og i så fall hvem kan hindre dem? Mange roper på myndighetene og på flere lover og regler. Etter finanskrisen kom da også strengere lover og regler, som Solvens II, Basel III, MiFid, etc. Men flere brannforskrifter gir nødvendigvis ikke færre branner. De som forårsaker brannene, selskapene selv og da spesielt selskapenes styrer, er til syvende og sist de ansvarlige.
For å skape mest mulig langsiktig verdi for eierne må styrene derfor fokusere på verdiskaping for alle sentrale interessentgrupper: eierne, långiverne, ansatte, samfunnet, kundene osv. Selskaper som prioriterer kortsiktig avkastning for eierne foran langsiktig verdiskapning for alle viktige interessenter, har små sjanser for å lykkes på lang sikt. Langsiktighet og ansvar for sine handlinger er sentralt her.
Styret velges av eierne, så ansvaret er til syvende og sist eiernes. Og her nærmer vi oss kjernen i problemstillingen: Mange eiere sover i timen. De er såkalte passive eiere og bruker ikke sin innflytelse til å påvirke selskapenes ledelse og styre.
ODIN har nettopp signert FNs prinsipper for ansvarlige investeringer (UNPRI), som forplikter oss til å følge de seks nedfelte prinsippene for en bærekraftig, sosialt ansvarlig og eierstyrt investeringsfilosofi. Vi kan, vil og må dermed stille krav til ledelsen og styret om at de implementerer rutiner og prosesser i selskapet for å unngå at virksomheten blir involvert i korrupsjon, barnearbeid eller miljøkatastrofer. Det er først når eierne våkner at selskapenes mål og strategi vil sammenfalle med eiernes interesser.
Vi synes problemstillingen oppsummeres godt i en advarsel som Storbritannias finansmarkedsminister Lord Paul Myners sendte landets institusjonelle eiere høsten 2009: Hvis ikke eierne nå fulgte opp med aktiv eierskapsutøvelse ved å utfordre styrene, ville de «sleep walk into future governance failures».
På høy tid å våkne opp.
Jarle Sjo
Investeringsdirektør
