Hva er verdien av slike malerier, tenkte jeg. Er 6.000 kroner for et maleri som har kostet 20.000 et kupp? Kanskje. For meg ble det for vanskelig å vurdere.

Avkastning fra kunst er, som andre investeringer uten løpende inntjening, avhengig av at andre kjøper det av deg senere. Er det bare du som synes bildet er fint, og kunstneren forblir ukjent, kan 6.000 kroner være 6.000 for mye - med mindre du har spesielt glede deg av bildet. Da har det nytteverdi. Likedan er det for råvarer. For at de skal ha noen pengeverdi, må andre like det (diamanter) eller ha nytte av det (olje). Du tjener ikke noe på bare å eie det. Ikke før den dagen du selger det.

Slik er aksjer annerledes. Her settes verdien som om det skal eies i all fremtid. De har en løpende kontantinntjening som tilfaller deg uavhengig av hva andre måtte mene, og det kaster av seg i forhold til hva du betaler. Slik var synet på aksjer før. At aksjer kastet av seg, betydde at de hadde høy utdeling av overskudd, dvs. høyt utbytte. Slik bør man også tenke fremover, for nå kaster aksjer bedre av seg enn på lenge, i snitt 4-5 % på dagens kursnivåer.

Men jakten på raske gevinster har avfødt flere såkalte tradingstrategier hvor kortsiktig kursbevegelse synes å være det viktige. En av de tilsynelatende mer suksessfulle sådanne har vært såkalt momentuminvestering, der man kjøper aksjer som nylig har gjort det bra, og selger dem som nylig har gjort det dårlig.

Slik momentum-effekt er identifisert i flere markeder og aktivaklasser, og meravkastningen har, historisk sett, vært formidabel, ifølge forskning som blant annet ble vist på en konferanse i regi av Norges Bank Investment Management nylig. Det ser altså ut som om det kan lønne seg å gjette hva andre tror, eller gjette hva andre tror at andre tror, etc.

Problemet oppstår når for mange følger denne ”even-bigger-fool”-teorien og markedet stuper. Da blir nemlig momemtum-strategien den verste. En momentum-investor ville i 1931 ha tapt 91,6% av pengene sine på amerikanske aksjer. I 2009 ville tapet vært på 74,4%*. Med slike fall er all opparbeidet meravkastning borte for tiår fremover. Slik sjeldne, men voldsomme krasj representerer det vi kaller ”hale-risiko”. Det går stort sett bra, men når først går det galt, går det ordentlig galt.

Alternativet med å eie solide selskaper i ubelånte porteføljer er kanskje ikke så spennende, men risikoen er langt lavere og du har muligheten til å sitte på aksjene inntil andre oppdager at de kaster av seg.

For den langsiktige og tålmodige investor er det ingen kunst å få avkastning på aksjer. Å få bedre avkastning enn andre ved å plukke underprisede aksjer, kan være en kunst, men å vedde på at en trend holder seg, er bare i beste fall tryllekunst. Det ser imponerende ut, inntil trikset avsløres.

*Se “Managing the Risk of Momentum” av Pedro Barrosoy og Pedro Santa-Claraz, arbeidsnotat april 2012